Dei siste vekene har det vore fest på slottet for lett, vittig og urein litteratur. Eg har lese Renessansefeminin horror (Kolon forlag, 2025) av Runa Borch Skolseg.
Skolseg kastar oss rett inn i eit ukjent univers, utan å halde lesaren i handa. Vi møter forteljaren og hovudpersonen Ops som fekk namnet sitt straks ho sklei ut i livet og mora ropte – ja, nettopp – «Ops!».
Ops bur i eit miljø med hagar og skogar, og ikkje minst slott, til dømes Castel of Finances, Castel of Metaphorical Daddys og Castel of Literature. Sidan renessanse er nemnd i tittelen, er det fort gjort å tru at vi har tatt turen til fortida, men snart blir lesaren pepra med både moderne og post-moderne referansar som Gucci og Tarantino.
Avvist
Ein del scener i boka handlar om Ops og venninnene sitt forhold til, og kamp mot, Daddyane. Først og fremst er dette likevel ein roman som skildrar skapinga av seg sjølv. Ops skriv på ein tekst med ambisjon om å bli den fjerde store renessansefeminine poeten, men blir stadig avvist av Castel of literature og daddyane der:
Hun stryker meg over pannen og sier at jeg har fått fargen tilbake i kinnene; jeg begynner å hulke og hikster frem at jeg ikke vet om jeg klarer å skrive ferdig romanen. Avslagene, den harde tonen og de utallige brevene har gjort meg porøs
Renessansefeminin horror, s. 131
Jeg begynner å gråte og løper gjennom slottet og ut i skogen med en følelse av at jeg endelig føler det jeg tenker. Jeg spytter ut i lufta og forestiller meg at klysen treffer Castel of Literature, et borgerlig høl som vil ha nære relasjoner, utbroderte situasjoner, en oppsalet hest! Men de har glemt at romanen alltid har vært en arena for eksperimenterende virksomhet og ikke den der mumle, mumle, føde barn og brødskive med ost, poetikk de har forsøkt å tre over mine tekster. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre enn å åpne døren inn til mitt litterære parkour-eventyr hvor universelle sannheter punkteres og min indre monolog galopperer frem som en flokk med ville hester.
Renessansefeminin horror, s. 174–175
Heldigvis følger ikkje Ops eller Skolseg nokon råd, men dundrar på med sitt heilt unike litterære prosjekt:
Babylandia formet seg til en livmor, veggene ble myke og sprakk opp som en mage det snittes i, og gulvet ble til en myr av kroppslig avfall. Det lukter råttent løv og fuktig jord. I alle Babylandias rom krabber det babyer over og inn i hverandre, de flettes sammen og danner radikale slektskap.
Renessansefeminin horror, s. 167
Eller: Heilt unikt, er sjølvsagt løgn. Ops nemner blant anna Kathy Acker som førebilete, men medan eg las, tenkte eg minst like mykje på litt meir lystige modernistar. Til dømes Richard Brautigan, som også skapte sitt heilt eige univers med heilt eigne lover utan å halde lesaren i handa i blant anna In Watermelon Sugar (Four Seasons Foundation, 1968).
Eit referansepunkt
Renessansefeminin horror (Kolon forlag, 2025) kjem til å bli ståande som ei referanse for alle som har lese romanen. Men som med The Cocka Hola company (Cappelen, 2021) og dei to andre skandinavisk misantropi-bøkene til Abo Rasul / Matias Faldbakken, er eg litt usikker på om det kjem til å komme så mange etterfølgarar. Det vil uansett berre bli dårlege kopiar.