I februar 2022 kjem den nye romanen min Diskursteori for barn og fulle folk ut. Som tittelen avslører, er det ein del prat i romanen. Eg har alltid vore glad i å lese slike bøker sjølv, tekstar der forteljaren eller karakterane ikkje går rundt og knugar på problema sine, men tørr å snakka om dei. Det tok berre litt tid før eg forstod at litteraturen også kunnne vere slik.
Som tenåring las eg store mengder ny norsk skjønnlitteratur for å lære meg korleis ny norsk skjønnlitteratur skulle skrivast. Mykje av det eg las, var bra, og enkelte bøker har betydd mykje for meg. Dei første romanane til Mirjam Kristensen for eksempel. Samtidig var det noko eg aldri fekk til å stemme: Det var aldri nokon som snakka skikkeleg saman i desse bøkene, og i alle fall ikkje om filosofi og politikk. Korleis leve livet? Korleis organisere samfunnet?
Det finst gode grunnar til å skrive på denne måten. Når ein ikkje nemner dagsaktuelle diskusjonar, er det for eksempel lett å sjå for seg at det blir enklare for alle typar lesarar til alle tider og i alle kulturar å forstå det dei les. Tausheit er også eit velkjent høglitterært triks for å lade teksten med spenning.
Til dei tause karakterane sitt forsvar, høyrer det dessutan med at det verkeleg finst mange tause typar i dette landet. Dei skal sjølvsagt også få sin plass i litteraturen. Ja, kanskje spesielt i litteraturen, sidan dei gjerne blir oversett på andre arenaer.
Guds barn
Sjølv vaks eg opp i ein familie der det vart snakka om det meste; frå løpsbulletinen for Bergen Travpark, til korleis ulike historiske hendingar hadde påverka kvardagen vår. På vidaregåande var eg omgitt av unge menneske som diskuterte estetikk, politikk og korleis livet skulle levast. Det framstod derfor rett og slett veldig urealistisk for meg at nesten ingen i bøkene eg las prøvde å sjå seg sjølv, livet eller samfunnet utanfrå. Dette var nok ei av hovudårsakene til at bøkene til Ragnar Hovland gjorde så sterkt inntrykk på meg. Hovudpersonane til Hovland var kanskje stille og beskjedne, men rundt seg hadde dei alltid karakterar som snakka og snakka og snakka.
– Er vi Guds barn? sa Munk.
Waglen og eg såg på kvarandre.
– Hoen veit, sa Waglen.
– Eg veit i alle fall ikkje.
– Nei, seier du det? sa Munk. – Eg venta no at du ville svare: Det kjem an på korleis ein definerer Guds barn!
– Det viser berre kva slags fordommar du har, sa eg.
– Då spør eg på ny, sa Munk, – er vi Guds barn?
Waglen nikka til meg.
– Visst faen er vi det, sa han.
– Guds barn, det er oss, sa eg.
Ragnar Hovland, Dr. Munks testamente (Samlaget, 1996).
Unge folk som snakkar om det
Mannen som elsket Yngve (Oktober forlag, 2003) av Tore Renberg er eit anna eksempel på ei slik bok som framstod som frisk og annleis, fordi eg her endeleg møtte unge menneske som, lik meg, slengte rundt seg med store idear og omgrep dei berre nesten forstod:
«Det handler om et bedre samfunn, ikke sant?» sa Helge og rakte meg enda en sigarett, den femte. «Jeg har en pakke til,» sa han og tente røyken for meg, «det er dødsrisky å gå ut med bare en pakke.»
«Ja klart,» sa jeg.
«Og det folk ikke fatter,» sa han, «er at hvis det skal bli et bedre samfunn, hvis vi skal bli likeverdige, så trengs det kamp, hvis ikke får de rike bare styre på som de gjør, og da er det til helvete med alt.»
«Ja, for faen,» sa jeg.
Et bedre samfunn.
Jeg hadde aldri hørt det sånn før.
Vi snakket om et bedre samfunn. Et samfunn der ingen tjente mer enn 400 000 i året – «og da strekker jeg meg faen langt,» sa Helge, «langt». Et samfunn der alle hadde like rettigheter. Et samfunn uten børs og aksjer. Et samfunn der alle eide sitt eget arbeid, skapte sine egne verdier, fant sine egne plasser. Et samfunn der noen satte grenser for hva en bolig kunne koste, der det fantes grenser for hva folk kunne profitere på. Et samfunn der menneskene brukte seg selv, og ikke ble brukt.
«Er du sosialist?» spurte jeg, og merket at jeg var storfornøyd.
Helge ristet på hodet.
Jeg ble forvirra. Var han ikke sosialist? Var det ikke dette pappa hadde advart meg mot, sosialistene? Jeg hadde aldri møtt en sosialist før, og nå skulle det vise seg at heller ikke Helge var det?
«Kommunist,» sa han. «med klare anarkistiske innslag.»
Det gåtefulle
God litteratur skal gjerne vere gåtefull. Eg er litt usikker på kven det var som bestemte dette, men det gåtefulle blir stadig løfta fram som ein litterære kvalitet, og eg er ikkje uenig i at dette er eit viktig trekk ved god litteratur. Det eg derimot er ueinig i, kjære stråmann, er at forfattarar som tar snarvegar til denne gåtefulle kvaliteten, for eksempel ved å halde tilbake informasjon eller skrive setningar som er unødvendig vanskeleg for lesaren å tyde, blir hylla som gåtefulle, medan tekstar der forteljaren eller karakterane avslører alt dei veit og snakkar klart og tydeleg, blir klandra for ikkje å ha plass til lesaren. For meg er det heller slik: Dei verkeleg gode forfattarane, Vigdis Hjorth eller Thomas Bernhard for eksempel, legg alle korta på bordet. Spørsmåla som då står igjen når forteljaren eller karakterane høglydt har dosert, drøfta og utgreia over hundrevis av sider, er dei ekte gåtene.
Men kva med show, don’t tell?
Men kva så med show, don’t tell når alt som vanlegvis er opp til lesaren å tolke ut av handlinga, står i sjølve teksten? Erfaringa mi som storkonsument av skjønnlitteratur med snakkesalige forteljarar og karakterer, er at det likevel alltid vil stå noko mellom dei berømte linjene. Ja, ved å snakke om eit emne, avslører forteljarane og karakterane nesten alltid noko anna om seg sjølve, og ofte også forfattaren. Dette siste kan vere litt skummelt, og gjere vondt å oppdage når ein les gjennom teksten, men å skrive litteratur skal jo gjere litt vondt, har eg høyrt rykte om.